Lista er ikke Nantucket, og det bor ingen Kennedyer på Smøla, men når den amerikanske komikeren Jon Stewart og hans kolleger gjør narr av vindkraftdebatten i milliardærreservatet i Massachusetts, så er det likevel vanskelig for vindkrafttilhengere å ikke trekke gjenkjennende på smilebåndet.
James Mulva, CEO for ConocoPhillips, holdt en tale 18. februar i London der jeg fant følgende humoritiske poeng (Han snakker om oljenæringens image og behov for mer stakeholderkontakt):
It’s like the executive who was walking down the street when he saw a small child being attacked by a Rottweiller. Without hesitating, he grabbed the dog with his bare hands and wrestled it to the ground. After a life-and-death struggle, he subdued it and rescued the child. As he lay there bleeding, a passing journalist ran over to ask what happened. “What a story!’ he said when told the details. “Local hero saves child. By the way, what do you do?” “I’m an oil company CEO,” was the answer. And the next day the headline read, “Corporate fat cat strangles family pet.”
Åpenbart en mann som kan være aktuell som innleder til høstens lavutslippskonferanse (program for 2008 finnes her). Har du noen ideer eller ønsker for årets lavutslippskonferanse?
Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fikk i dag overrakt Gasscos kartleggingsstudie av mulige tekniske løsninger for integrasjon av gassprosesseringsanlegget og gasskraftverket på Kårstø. I den forbindelse var jeg på NRKs morgensending, både radio og TV. Litt vanskelig å forklare hva en slik intergrasjon er rent teknisk på en kort og folkelig måte, men det var verdt forsøket.
Link til podcast (mp3, 80MB) for radioinnslaget finner du her, TV-innslaget finner jeg ikke på nett (men du kan høre lyden her), og her finner du nyhetsartikkelen jeg skrev i etterkant av overleveringen. Rapporten i sin helhet finner du her.
Man kommer over mange argumenter og mye til dels rar argumentasjon når man snakker om biodrivstoff. Fattigdom, regnskognedhugging, CO2-regnskap og palmeolje er alle argumenter som i beste evne er imøtegått. Sjekk biodrivstoff.no for en oversikt.
Men i dag kom jeg over noe som gir oss biodrivstofftilhengere en ny nøtt å knekke:
In the Koran the Prophet Mohammed set out clear rules for Muslim interaction with alcohol, forbidding the use, purchase, sale, service, transportation or even manufacture of the substance. And that’s the basis a Saudi Muslim scholar is using to call ethanol use by Muslims a sin.
Sjekk Motorauthority for hele saken.
For å forstå og løse klimaproblemet må man helst kunne juss, samfunnsøkonomi, bedriftsøkonomi, politikk, naturvitenskap, ingeniørfag og psykologi for å nevne noe. Men teologi? Kanskje på tide å sende staben på kurs.
Konkraft-rapport nummer 5, “Petroleumsnæringen og klimaspørsmål” ble presentert for olje og energiminister Terje Riis – Johansen i går, sammen med en rapport om næringsutvikling i nordområdene. Mange har etterhvert blitt svært flinke til å produsere rapporter om hvorfor norske klimagasssutslipp er bra for det globale miljøet, og endog hvorfor økte norske klimagassutslipp tjener det godes hensikt. Det er hevdet at gasskraft uten rensing i Norge er bra for klimaet (Strøm produsert av gasskraft erstatter strøm produsert av kull), det er hevdet at norsk gasseksport er bra for klimaet (Norsk “ren” gass erstatter skittent kull, et klimatiltak vil spare verden for 93 millioner tonn CO2 hevder OLF) og det hevdes at norsk oljeproduksjon er bra for klimaet (Norsk “ren” olje erstatter skitten russisk olje, hvis verden nå endelig hadde vært så enkel). Kort oppsummert: Det vi holder på med er det beste for miljøet, i alle fall globalt sett. Og tilfeldigvis det beste for norske økonomiske interesser kan man føye til.
Per Terje Vold i OLF har ikke ubeskjedent hevdet at klimaet faktisk taper på at vi ikke henter opp norsk olje og gass:
– Lar vi to milliarder fat olje bli værende i undergrunnen, mister vi verdier for 100 milliarder kroner. Ved å bruke den samme summen på CO2-håndtering, vil utslippene kunne reduseres med nær 150 millioner tonn. For den samme summen kan Norge kjøpe klimakvoter tilsvarende 400 millioner tonn. Hvis vi ønsker å få mest mulig klimaeffekt ut av pengene, er det er et dyrt klimatiltak å la være å produsere olje og gass, sier Per Terje Vold. To miliarder fat olje tilsvarer et felt som Åsgard.
NB: 2 milliarder fat olje = <1 milliard tonn CO2. (red.anm)
Logikken som brukes her må da være som følger:
Blankofullmakt
Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted
om vi hadde latt være å
……………………….….
(fyll ut)
NB: Vi er alle helt, fullstendig, hundre prosent, maktesløse (red.anm).
Da har vi dannet et bakteppe for rapporten. Elektrifiseringsspørsmålet er stort sett en beskrivelse av “Kraft fra land“-studien, som blant andre ZERO har kommentert. Ellers gjentas mantraet om at petroleumsnæringen allerede er de som har høyest CO2-avgift, som beskrevet på side 98, og at det er billigere og mer kostandseffektive tiltak som kan gjøres i andre sektorer. Stort sett presenteres det altså lite ny informasjon, men den kunne ha fungert fint som et nyttig oppslagsverk, siden det samler mye tilgjengelig informasjon om klimautslipp fra petroleumssektoren. Når jeg sier kunne, er det fordi noen forhold trenger å bli satt litt mer i sammenheng.
For det første må det nevnes at IPCCs klimamål, som er beskrevet på side 16 i rapporten, tilsier at den vestlige verden må kutte sine klimautslipp med 25-40% innen 2020 og 80-95% innen 2030. Med normal utvikling på sokkelen vil utslippene være de samme som i dag i 2020 (25 av samlede norske klimautslipp, 28% i 2020), og halvert i 2030 pga. redusert utvinning. Altså ikke i nærheten av målene som IPCC anbefaler. Dernest regner man utslippskutt som “hvor ille kunne det ikke vært”. For å eksemplifisere poenget:
På side 31 i rapporten gis det inntrykk av at petroleumsnæringen har spart Norge for 40 millioner tonn CO2 i tidsrommet 1994-2007 (Utslippene fra samme sektor vokste i samme tidsrom med 80%, men man regner her på hvor ille det kunne vært hvis ikke man hadde gjort noen tiltak i det hele tatt). I utgangspunktet er det noe merkelig å regne på hvor mye utslipp man har kuttet ved å slippe ut CO2. Hvis jeg bygger et energieffektivt kullkraftverk fremfor et skikkelig ineffektivt et, ville jeg fortsatt ikke turt å hevde at jeg var klimavennlig. Men de om det, man har til og med lagt inn en mer tekonologipessimistisk referansebane en oljedirektoratet frem mot 2020. De konkrete besparelsene fra 1994-2007 er i alle fall som følger:
- CO2-deponering på Sleipner: 11.2 millioner tonn CO2. Et godt tiltak der man fjerne overskuddsCO2 fra naturgassen før eksport og lagrer det i Utsiraformasjonen, der alternativet hadde vært å slippe CO2en rett ut i atmosfæren.
- Kollsnes (inkl. Troll A): 6.0 millioner tonn CO2. Her hadde alternativet vært null utbygging (og dermed null utslipp), siden prosessanlegget var for tungt til å kunne plasseres offshore, og man dermed ikke hadde noe alternativ i forhold til utbyggingen. Utslippskuttet er dermed ikke særlig reellt.
- Ormen Lange: 0.25 millioner tonn CO2. Et reellt tiltak, der man la prosessanlegget på land.
- Energieffektivisering: 12,8 millioner tonn CO2. En del relle tiltak, som redusert fakling. Men alternativet til bedre turbiner hadde vært elektrifisering, ikke gamle, ineffektive og uøkonomiske turbiner.
- Ekofisk II: 9,8 millioner tonn CO2. Igjen hadde alternativet vært null utbygging, siden man sto i en situasjon der plattformene sank i havet. Alternativet ville vært å la de synke og la oljen ligge. At man installerte nye turbiner som var mer energieffektive når man først ble tvunget til å gjøre noe er ikke spesielt overraskende. Igjen, ikke et spesielt rellt tiltak.
Hvis bilprodusentene hadde laget en analyse der man hadde forutsatt null teknologisk utvikling frem til 2020, og hadde hevdet at alle teknologiske forbedringer hadde vært klimareduksjoner som skulle godskrives sektoren, hadde man bedt om bråk. Likeledes hadde man bedt om bråk hvis man hadde hevdet at å gjøre noe som er tvingende nødvendig, og man samtidig oppnår CO2-reduksjoner gjennom å gjøre det, er klimatiltak som føres som bevis på at det man gjør er helt ok. Og dette er poenget mitt. Alternativet må jo alltid være null utslipp, også for petroleumsnæringen. Så får man heller ta en redelig kamp om hvorvidt oljeproduksjon med påfølgende klimautslipp er verdt prisen. Slikt kan man i alle fall forholde seg til.
*Oppdatert: Les forøvrig Astrid Sverredotters Dypvik glimrende kommentar om kvoter og olje i db 24. mars, som en oppfølger på DNs 10 sider om norsk olje og kvotepolitikk i lørdag 21. mars.
Til slutt noe som er litt på siden:
På side 82 er Snøhvitanlegget beskrevet som følger:
Det eksisternde gasskraftverket (tilhørende tog I) på Snøhvit driftes av effetkive turbiner med varmegjenvinning (WHRU). Dette kraftanlegget gir en effekt på rundt 70 prosent. anlegget har knapt med plass og er ikke designet for CCS.
Dette er litt pussig, siden Regjeringen i St.prp. nr. 35 (2001-2002) utbygging, drift og anlegg på Snøhvit skriver:
Videre er det satt av plass på LNG-anlegget for mulig framtidig teknologi som kan bidra til ytterligere reduksjon i utslipp av klimagasser og NOx…Departementet legger til grunn at operatøren i framtiden tilstreber å benytte utslippsreduserende teknologi som kan bidra til ytterligere reduksjon av klimagasser og NOx til atmosfæren dersom slik teknologi blir tilgjengelig.
Og så viser det seg at det ikke er plass. Akk, det gikk ikke bra fordi vi lå på sofaen og tenkte at det har gått bra før. Eller for å sitere George Bush jr: “You can fool some of the people all the time, and those are the ones you want to concentrate on.”
The Daily Show har ofte både gode og poengterte intervjuer med personer som er engasjert klimaspørsmålet. Her et et klipp fra 11. november 2008, der Jon Stewart intervjuer Thomas Friedman. Friedman etterlyser en grønn økonomisk “boble”, tilsvarende den famøse IT-boblen:
Statsministeren lanserte Mongstad som Norges månelanding i sin nyttårstale i 2007. I ettertid er begrepet stadig brukt i sammenheng med Mongstadprosjektet, her i en artikkel fra Teknisk Ukeblad.
Har denne sammenlikningen noe for seg? La oss se litt på kostandene ved Apolloprogrammet satt opp mot Mongstadprosjektet.
Først om Apolloprogrammet, hentet fra Wikipedia:
In March 1966, NASA officials briefing Congressional members stated the “run-out cost” of the Apollo program to put men on the moon would be an estimated $22.718 billion for the 13 year program which began in 1959 and eventually accomplished six successful missions between July 1969 and December 1972. Using the Consumer Price Index, Project Apollo would work out to about $136 billion in contemporary dollars. However, this would not be a very good measure since the CPI does not reflect the cost of rockets and launch pads. Using the broader based Gross Domestic Product deflator gives a present cost of $117 billion. The alternative of using the wage series would be a rough measure of the labor cost in current terms of approximately $155 billion. By using the GDP per capita, the measured cost in terms of average product works out to $259 billion.
A way to consider the “opportunity cost” to society, the best measure might be the cost as a percentage of GDP, or roughly $390 billion. This amount, divided over the thirteen years that Apollo was funded would average $30 billion per year, nearly twice NASA’s current annual budget of $17.3 billion for FY 2009.
Med en dollarkurs på 6.5 blir dette over 2300 Milliarder kroner (i 1995 tall).
Så ser vi på Mongstadprosjektet: TCM er kostnadsberegnet til 5,2 mrd kroner, fullskalaanleggene til 25 mrd, selv om dette sannsynligvis er for høyt, pluss kostnader for transport og lagring.
Alle sammenligninger mellom Apollo-programmet og Mongstad blir derfor et dårlig forsøk på bedrag. Gudmund Skjeldal skrev om dette i en glimrende kronikk i Aftenposten for en tid tilbake under tittelen “Du skal ikke drive metafor”. Skulle sammenligningningen holde mål må staten bidra med 3% av BNP og dette blir da 1903 mrd x 3% som gir 57 mrd NOK i årlig bidrag fra staten. Et viktig aspekt med måneprogrammet var at dette var et kappløp som måtte vinnes. USA kunne derfor ikke drive på med mikroprosjekter, men måtte satse for å vinne. På samme måte kjemper vi idag mot tiden og det må satses. Kanskje Norge faktisk burde lansere et klimasatsning på samme størrelse med apolloprogrammet?
I dag gjentas det som så ofte er blitt et mantra i CCS-debatten, at CCS blir så mye billigere hvis man venter på ny teknologi, og venter på resultatene fra testsenteret på Mongstad. Denne gangen er det Sargas og IFE som står for påstandene i dagens papirutgave av Dagens Næringsliv, og som også Teknisk Ukeblad skriver om i en artikkel i dag.
Oppdatert: Sjekk også Hans Henrik Ramms uttalelser i TU 26. mars 2009.
Det er skjelden det skaffes til veie dokumentasjon for slike påstander, mens man i lang tid har forsøkt å dokumentere det motsatte. La oss se på noen forhold som skulle tilsi at man ikke bør vente:
1. CO2 akkumuleres i atmosfæren. Å slippe ut et tonn CO2, betyr at man må rense desto mer CO2 senere. Å vente har derfor en betydlig kostnad av rent naturlige årsaker.
2. Det finnes ingen “silver bullet” innenfor CO2-fangst. Ulike teknologier har ulike bruksområder, styrker og svakheter (et poeng selv direktører av store leverandørselskaper ser ut til å glemme) som denne presentasjonen av professor Olav Bolland, hovedforfatter på IPCCs spesialrapport for CO2-fangst og lagring, viser:
3. Selv med omfattende forskning og utvikling, er det vanskelig å se for seg at kostandene kan senkes dramatisk kun ved hjelp av pilotvirksomhet slik som på Testsenter Mongstad (TCM). En studie av NVE-rapporten for renseanlegget på Kårstø, viser at selv om man klarer å redusere utstyrskostandene med 20% (ekskusive kompressoren), reduseres allikevel CAPEX bare med 3%. Tilsvarende hvis man klarer å redusere energibehovet med 20%, reduseres OPEX kun med 7%. StatoilHydro hevder også noe tilsvarende i proposisjonen for TCM, som du kan lese oppsummert her.
4. All industriell erfaring tilsier at kun gjennom å bygge store anlegg reduseres kostandene vesentlig. Gjennom fullskala CO2-fangstanlegg skaffer man seg erfaring, man standariserer og man gjør ting på en bedre og enklere måte. De første anleggene må derfor nødvendigvis bli vesentlig dyrere en de om kommer senere, og derfor er det av uvurderlig betydning at Norge derfor har sagt at man er villig til å bygge de første anleggene.
5. Det haster enormt med å få bygd de første fullskalaanleggene. IEA hevder at man må få på plass 20 fullskalaanlegg på verdensbasis innen 2020, for å få verifisert og testet CCS. Først når disse anleggene er på plass vil det være aktuelt med å kreve rensing på alle store punktkilder. Hvis man utsetter de første 20, utsetter man samtidig introduksjonen av CCS som et avgjørende klimaverktøy.
6. Tidsaspektet i klimatrusselen tilsier at det ikke er noen tid å miste, uavhengig av teknologiprogrammene til både IFE og Sargas.
Siste kommentarer