Nullutslipp.no

Mongstad

Hege Ulstein kaller Jens Stoltenberg ned på jorda i en kommentar i Dagsavisen lørdag 19. september. Det er Stoltenbergs forsøk på å ”trylle bort” klimaproblemene gjennom CO2-fangst, som er hennes bekymring i sammenhengen. Som bevisføring presenteres syv påstander. Men fakta står aldri for seg selv, de må alltid sees i en større sammenheng. Og journalister har et stort ansvar som videreformidlere av informasjon. De siste årene har vi sett journalistikk som ukritisk setter på trykk påstander fremsatt av ulike aktører, aktører som ofte har en klar egeninteresse. Påstander som at el-biler ikke er klimavennlig, hydrogenbiler øker CO2-utslippene, biodrivstoff er direkte klimaskadelig i enhver form, oljefyring er bra for klimaet og fornybar energi gir høyere klimagassutslipp fører til det som etter hvert må oppsummeres som et apatiens evangelium. Denne gangen er det altsåCO2-fangst som ligger slakteklar for journalistenes avlivende penn.

For å ikke lage noen uklarheter: Dette blogginnlegget må ikke leses som et forsvar for bruk av fossilt brensel. Et ikke-fornybart energisystem vil aldri bli bærekraftig. Bruk av CO2-fangst og lagring må ikke være en sovepute for utviklingen av fornybar energi og energieffektivisering. Utfordringen er stor nok som den er, om vi ikke også skulle fortsette å sløse med energien. Ren energi vil være et knapphetsgode i tiår framover. De store energimengdene som nå bare blåser og bølger forbi uten at vi utnytter dem, medfører at vi i dag tapper energi fra banken i bakken. Men bruk av energi til CO2-fangstformål er ikke noe mindre legitimt enn annen energibruk, snarere tvert imot. Fra et miljøsynspunkt er ikke problemet i dag at det finnes for lite, men for mye fossilt tilgjengelig til å endre klimaet.

”Hvorfor skal vi bruke penger på dette, når vi uansett må over på fornybar energi” spør Ulstein. Mitt hovedpoeng er at det som skiller FNs klimapanel (IPCC) mest ambisiøse scenario for kutt i utslippene i forhold til de andre scenarioene, er en sterk vektlegging av bruken av CO2-fangst og lagring, i tillegg til økt satsing på ikke-fossile energikilder. Jeg mener CO2-fangst og deponering ikke står i veien for, men er et helt nødvendig supplement for å oppnå store klimagassreduksjoner på svært kort tid. Selv i de mest optimistiske scenarioene for fornybar energi har man store problemer med å erstatte dagens fossile energi, og i tillegg dekke energiveksten de neste 40 årene. At olje og gass tar slutt er et velkjent faktum, men Ulstein glemmer overskriften i doktorgradsavhandlingen hun selv henviser til (”Kolets återkomst”). Kull er det (dessverre) nok av, og de store kullreservene ligger i de samme områdene som man spår vil ha en eksplosiv energivekst de kommende tiårene. Vi vet også at store deler av utslippene kommer fra prosessutslipp i industrien, som ikke like enkelt lar seg erstatte med en vindmølle. I Norge har vi for eksempel utslippene fra aluminiumsindustrien, smelteverk, kunstgjødselproduksjon og metanolproduksjon. Dette er alle eksempler på industriutslipp som krever en god klimaløsning.

”Det er ikke plass til all CO2en”, påstår Ulstein. Det er ærlige svaret på påstanden er at det vet vi ikke. Og det vet ikke Hege Ulstein heller. Det er årsaken til at forskere verden over nå prøver å lage realistiske estimater for å gi oss svaret. At olje og gass tar mer plass enn CO2 er i alle fall et fullstendig blindspor, all den tid at noen av de mest aktuelle lagringsalternativene er såkalte akviferer og ikke nødvendigvis tomme olje- og gassfelt. Man tror at Utsiraformasjonen (som nettopp er en slik akvifer) i Nordsjøen har betydelig kapasitet, men bare grundige undersøkelser kan gi oss gode nok svar. Påstanden i Ulsteins kommentar om at det er manglende lagringskapasitet i Kina og India blir enda mer problematisk, siden dataene for de landene er svært mangelfulle sammenlignet med et relativt godt kjent nordsjøbasseng.

De siste årene har det pågått en diskusjon i akademia rundt lagringssikkerheten for CO2, med argumenter og aktører som ivaretar alle sider av debatten. Debatten er viktig og riktig, og understreker behovet for gode rammeverk rundt lagringen av CO2. Og alle politiske initiativ og foreslåtte rammeverk viser at man har forstått alvoret i spørsmålene som reises. Men hovedkonklusjonene så langt er at det er fornuftig å fortsette arbeidet med CO2-fangst og lagring, og Norges satsning er et ledd i dette. Et lager for CO2 kan sammenlignes med en svamp, ikke en ballong. Sjansen for ”blowouts” er således minimal, og risikoen for lekkasjer (i et velegnet lager synker CO2 nedover, ikke oppover) er liten. Vi må uansett ikke glemme at den CO2en vi snakker om å deponere, er CO2 som alternativt ville blitt sluppet ut i atmosfæren. Om vi kan klare å fange en andel av CO2en fra de store punktkildene, har vi tatt vi et godt skritt videre på veien mot nullutslippsamfunnet.

CO2-fangst og -lagring innebærer fossil energi vil bli dyrere, og således åpner opp det fossile energisystemet slik at fornybar energi i så stor grad som mulig kan fases inn. CO2-fangst og deponering er på denne måten den reelle klimabroen fra et fossilt til et fornybart energisystem. Men så lenge vi benytter fossil energi, må vi fjerne CO2 og begrave den i bakken for at det skal fortsette å være levelig for mange av dagens arter og økosystem. Og om ikke det skulle være nok, vil teknologien i fremtiden vise seg å blir svært nyttig for å fjerne CO2 fra atmosfæren, gjennom deponering av CO2 fra biologisk materiale. Hovedproblemet er at det går alt for sent. Derfor krever klimaet sin månelanding.

Les også Andreas Halses svar til samme kommentar fra Ulstein.

Litt reklame for ZERO, siden Regjeringen har som ambisjon at innen 1. oktober skal prinsippene for et felles norsk-svensk sertifikatmarked være på plass. Tirsdag 19. mai arrangerer ZERO seminar i Oslo om grønne sertifikater og mulighetene for et samarbeid mellom Norge og Sverige. Seminaret finner sted på Scandic Edderkoppen i Oslo.

Hovedinnleder er statssekretær i Olje- og energidepartementet Sigrid Hjørnegård . Representanter for norske og svenske myndigheter, selskaper og organisasjoner står også på talelisten.

Mer informasjon, påmelding og program finnes her:

I skyggen av Goliatproposisjonen, har Regjeringen i dag også lagt frem forvaltningsplanen for Norskehavet. OLF er litt misfornøyde med for mange stengte områder, og for mye krav. Det er jo forsåvidt betryggende, og både Møreblokkene, Sularevet og Iverryggen er nå vernet frem til 2014 (Ingen varig vern altså, men en liten seier er det jo).. Men en ting har glidd igjennom medias søkelys: Jan Mayen åpnes for petroleumsvirksomhet.

I planen står det følgende:

Jan Mayen/Vesterisen
Regjeringen går inn for å starte en åpningsprosess i havområdet på norsk side ved Jan Mayen med sikte på tildeling av konsesjoner. Første steg i denne prosessen er å kartlegge ressursgrunnlaget for petroleum og miljøverdiene i dette området nærmere, og å gjennomføre en konsekvensutredning for petroleumsvirksomhet. Basert på resultatene fra konsekvensutredningen vil regjeringen ta stilling til aktivitetsrammene.
Frem til oppdateringen av forvaltningsplanen, senest i 2014, skal det imidlertid ikke foregå petroleumsvirksomhet innenfor et belte på 30 km rundt Jan Mayen. Dette skal likevel ikke være til hinder for at Jan Mayen kan benyttes i forbindelse med petroleumsvirksomhet utenfor dette beltet. I forbindelse med oppdateringen av forvaltningsplanen vil regjeringen vurdere spørsmålet om petroleumsvirksomhet nær Jan Mayen på nytt. Regjeringen vil i den vurderingen legge vekt på opparbeidet ny kunnskap om området.
I dette området kan det også være andre mineralressurser enn petroleum. Gjennom denne forvaltningsplanen legges det ikke begrensinger på kartlegging og utvinning av disse.

Den arktiske front
Regjeringen går ikke inn for å åpne øvrige områder for petroleumsvirksomhet i Den arktiske front nå. Regjeringen vil vurdere dette spørsmålet på nytt i forbindelse med oppdateringen av forvaltningsplanen, senest i 2014.

Wow! God mediastrategi fra regjeringens side! Den siste skansen før oljeleting i arktiske strøk åpnes for olje, uten noen spesiell oppmerksomhet i media.  Heldigvis har nå Bellona plukket opp saken, og det samme har NU, men det gjenstår om noen fler faktisk forstår hva dette innebærer.

Bygging av Test Centre Mongstad (TCM) ble vedtatt på Stortinget i går. Debatten var av det mer forutsigbare slaget, men det er verdt å merke seg at et stort flertall på Stortinget signaliserte at man fortsatt står på planene om å realisere fullskalaannlegget på Mongstad i 2014, selv om dette ikke er selvsagt jmf. Masterplanen som ble fremlagt av StatoilHydro tidligere i år.  Det var litt uklarheter i forkant på bakgrunn av et oppslag i Bergens Tidende, der undertegnede blant annet var sitert (Last ned oppslaget her.) Usikkerheten ble skapt av følgende to merknader:

Merknad 1:

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at testsenteret på Mongstad sammen med fullskalaanlegget vil gi et verdifullt bidrag til det globale CCS-arbeidet. Flertallet har merket seg StatoilHydros kommentarer angående begrensningen av overføringsverdi fra TCM til fullskalaanleggene på Mongstad. Dette er et viktig bidrag til den videre teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner for CO2-fangstteknologien, – at et fullskalaanlegg kommer på plass på Mongstad senest 2014, jf. tidsplanen.

Merknad 2:

Komiteen mener at testarbeidet på TCM er svært relevant i forhold til bygging av fullskala CO2-rensing på Mongstad, og forutsetter at evalueringer fra teknologitester på TCM tas med i investeringsbeslutningen for et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad.

Bakgrunnen er at for å ha et fullskalaanlegg klart til 2014, må investeringsbeslutningen fattes minst 3 år i forkant, og siden TCM ikke står ferdig før 2011, er det således lite tid til driftserfaring. Derfor brukte både regjeringspartiene og sentrumspartiene tid på å forklare at de ønsker at fullskalaanlegget skal stå på plass så raskt som overhodet mulig.

Det er også verdt å merke seg den første merkanden, som henviser til StatoilHydros kommentarer i proposisjonen. I Stortingsproposisjonen om Testsenter Mongstad heller nemlig StatoilHydro kaldt vann i blodet på alle dem som har trodd at et pilotanlegg vil gi store teknologiske sprang og kostnadsreduksjoner. StatoilHydro fremhever en rekke forhold, som innebærer at et pilotanlegg alene har begrenset verdi. Kommentarene styrker samtidig kravet om at Regjeringen snarest må innfri løftene fra Soria Moria og fatte en investeringsbeslutning om fullskala rensning på Kårstø.

Det er et faktum at det har vært overdrevet hva som er mulig å oppnå gjennom ensidig forskning og bygging av piloter. Det har vært en problem, spesielt siden pilotvirksomhet ofte brukes som et argument mot bygging av fullskalaanlegg både i Norge og i verden forøvrig.

I Stortingsproposisjonen kommer StatoilHydro blant annet med følgende kritiske bemerkninger til det foreslåtte pilotanlegget:

- Erfaringene fra arbeidet viser at det er begrensninger i forhold til hva som kan oppnås gjennom TCM.

- I overkant av 2 /3 av kostnadene går til infrastruktur, tilkobling mot eksisterende anlegg etc.

- Kostnadsbesparelser gjennom videreutvikling av aminteknologien synes å være i størrelsesorden 0 – 10 prosent.

- StatoilHydro trekker videre frem at TCM har begrenset fleksibilitet til å teste andre teknologier enn de det nå planlegges for, uten at det påløper betydelige merkostnader. Selskapet mener at det for å oppnå en vesentlig forbedring av teknologi for CO2 -fangst, må forskes på og utvikles alternative teknologier til de som i dag er planlagt testet i TCM.

- Spesifikt viser StatoilHydro til at rensing med kjølt ammoniakk (karbonatteknologi) først og fremst er anvendbar på eksosgass med høyt CO2 -innhold og der en har tilgang på kjølevann.

- StatoilHydro peker på at med gjeldende tidsplaner, medfører dette svært begrenset erfaringsoverføring fra TCM til et storskala CO2 -anlegg på Mongstad.

Alt dette er forhold som er påpekt tidligere, der blant annet ZERO har vist at selv med betydelige gjennombrudd på både utstyrssiden og på bruken av energi, vil de totale kostadsreduksjonene være begrenset. Denne debatten ble dessverre ikke avlyst med denne stortingsbehandlingen, men flertallsmerkadene har i alle fall styrket troen på at man legger edruelige syn til grunn når man går inn i den videre behandling av fullskalaanleggene på Kårstø og Mongstad.

Foto: Natur og Ungdom

I dag er regjeringen blitt historisk gjennom sitt vedtak om å fremme plan for utvikling og drift av Goliatfeltet i Barentshavet. Regjeringen vil dermed bli husket som den rød-grønne regjeringen som åpnet Barentshavet for oljevirksomhet. Regjeringen setter i sin tillatelse til utbygging og drift krav til at man faser ut drift i turbinen på sikt i 2017. Fra dag en vil rundt halvparten av energiforsyningen være strøm fra land (Utslipp på rundt 130 000  tonn CO2 i året, sjekk forøvrig mer fakta i et tidligere blogginnlegg).

I stortingsproposisjonen er dette beskrevet på følgende måte:

Det er stilt vilkår om at operatøren skal vurdere om man kan øke kapasiteten på kabelen for overføring av kraft fra land. Departementet kan pålegge operatøren å øke kapasiteten på kabelen. Det stilles videre krav til at det skal legges til rette for innkopling av en ekstra kabel for overføring av kraft fra land på innretningen.
Departementet vil også stille krav til at operatøren skal melde strømforbruket knyttet til at innretningen kun benytter kraft fra land fra 2017 til Statnett SF innen 31.12.09.
Rettighetshaverne skal fremlegge en plan om økt bruk av kraft fra land til Goliat for departementet så snart kraftsituasjonen i området er styrket, men uansett senest 01.01. 2019. Planen skal omfatte videre fremdrift, tiltakskostnader og tekniske utfordringer av å øke bruken av kraft fra land. Dersom tiltakskostnadene er på et nivå som gjør at tiltaket er hensiktsmessig å iverksett under den gjeldende klimapolitikk, og de tekniske utfordringer etter departementets oppfatning er akseptable vil departementet, i dialog med rettighetshaverne, vurdere om og hvordan det skal gjennomføres ytterligere tiltak for å øke bruken av kraft fra land på Goliat.

Hvordan man skal tolke dette er litt utydelig, men det er på det rene at man KAN øke kapasiteten i kabelen fra land allerede nå, i alle fall opp til rundt 100MW uten å måtte endre leggeskip eller andre komplikasjoner.

Når det gjelder 2017 (19?) skal ENI utarbeide en plan for innfasing av mer kraft fra land. Om hva det innebærer er litt utydelig, så er neste setning enda mer utydelig (mine uthevinger) : Dersom tiltakskostnadene er på et nivå som gjør at tiltaket er hensiktsmessig å iverksette under den gjeldende klimapolitikk, og de tekniske utfordringer etter departementets oppfatning er akseptable vil departementet, i dialog med rettighetshaverne, vurdere om og hvordan det skal gjennomføres ytterligere tiltak for å øke bruken av kraft fra land på Goliat.

Kunne man ikke bare skrevet “Når kraftsituasjonen på land er god nok, pålegges ENI full elektrifisering”? Eller sagt at utbyggingen fikk vente til strømsituasjonen på land ble tilfredsstillende? Miljøbevegelsen varsler omkamp om Goliat, og grunnene er mange for å ønske at de lykkes.

Sier en politiker “Aker” i disse dager, finnes det garantert et mikrofonstativ som fatter interesse for det man har å si. PR-eksperter, mediekommentatorer og politiske kommentatorer har hatt “the golden years” de siste ukene, som nådde klimakset i gårsdagsens pressekonferanse med Røkke i en kledelig hovedrolle (selv fant jeg pressekonferansen svært fornøyelig, spesielt den første timen og spesielt pga. #aker på Twitter.).

Etter at flere journalister har ringt de siste ukene for å grave i et mulig samrøre mellom Aker og staten rundt CCS-prosjektene på Kårstø og Mongstad, kommer dagens artikkel i TU egentlig ikke som noen stor overraskelse. Men for en avsløring..! En underavdeling av Aker Solutions (Ikke Aker Clean Carbon, som holder til på Fornebu) deler kontorbygg (Som også huser mange andre bedrifter), og dermed kantine, med Gassnova i Porsgrunn. Og derfor er Høyre og Frp (Et Frp som stemte for statens oppkjøp i Aker i juni 2007) bekymret for samrøre. Gassnovadirektør Bjørn-Erik Haugen forklarer det på følgende måte:

– Vi leier lokaler i et næringsbygg med en rekke bedrifter. Her har også Aker en avdeling. Hvem de er og hva de driver med, har jeg ingen anelse om, sier Haugan…Vi har vært her siden 2005 og dette var det klart beste lokalet vi kunne få i Porsgrunn. At vi deler kantine, er helt uproblematisk.

Jeg trodde egentlig ikke at det ville komme som en overraskelse at industrinorge faktisk ikke er større en at bedrifter samlokaliseres i samme bygg, at næringslivsaktører går på de samme middagsselskapene og deler de samme interessene. What goes around, comes around her på berget. Kanskje spesielt i oljebransjen. Derfor er det helt tvingende nødvendig med full åpenhet i offentlige prosesser (kanskje noe å ta tak i opp mot norsk oljeforvaltning?), men å mistenkliggjøre offentlige organer og norske bedrifter på bakgrunn av nevnte samlokalisering er å koke tynn suppe på en nellikspiker. Skjerpings!

PS: For de som vil lese noe annet et Aker, anbefaler jeg E24s faste spaltister, f.eks Einar Håndlykken som (ikke) spår om fremtiden. For de som er bilinteresserte, kan jeg anbefale å stikke til Youngstorvet for å sjekke ut Klimabil på lørdag.

Noen ganger tror jeg politikere skulle ønske at det fantes en Ctrl-Z i politikken. I alle fall håper jeg Erna Solberg føler det sånn etter dette utsagnet til TU:

En av de store feiltolkningene i Norge er at olje- og gassvirksomheten er et klimaproblem. Det er det ikke. Gasseksport til Europa er en del av løsningen på klimautfordringen. Det er spesielt å høre at alt innen olje og gass er fysjom.

Vel, jeg har argumentet for at olje og gass har en viss fremtid med CCS, men når Solberg i samme intervju trekker i tvil verdien av Mongstadprosjektet, fremstår dette utsagnet som noe lettvint.

Andre nyheter, av mer positiv og internasjonal karakter, den siste uka:

- EPA (US Environmental Protection Agency) har annonsert plan om å regulerer karbonutslipp.

- Obama legger frem planer for høyhastighetstog.

- Texas er på topp som den staten med mest vindkraft.

- En nedbrytbar PeePoo bag kan forbedre saniteten i den tredje verden.

I dag gjentas det (igjen, når skal egentlig TU og DN stoppe å gi økonomiske egeninteresser ubegrenset plass til å ytre seg i deres medier?) som så ofte er blitt et mantra i CCS-debatten, at CCS blir så mye billigere hvis man venter på ny teknologi. Der noen aktører på den ene siden hevder at CCS-teknologien er umoden, kaller Hans Henrik Ramm teknologien for en dinosaur i dagens uttalelse i TU.Hvordan noe som enda ikke er bygget i fullskala, og mange kaller umoden teknologi på samme tid kan være en dinosaur er for meg et lite paradoks. Jeg har forøvrig kommentert denne diskusjonen før på nullutslipp.no.

For å rette noen kommentarer til dette utslippet:

1. Mye av teknolgien som presenteres av andre aktører en de som er aktuelle på Kårstø og Mongstad, vil ikke være brukbar på disse lokalitetene. Både Kårstø og Mongstad er gasskraftverk (Og en krakker) som allerede er bygget når man skal få på plass renseanlegg, og det snevrer teknologivalgene man har til rådighet. Men det er viktig teknologi, siden det allerede finnes 4000 utslippskilder i verden (som slipper ut 40% av verdens CO2), som må renses for at vi skal klare klimamålene.

2. Kvalifiseringsløpene og anbudskonkurransen for Kårstø og Mongstad er i utgangspunktet åpen, slik at alle aktører som kan levere et fullskala renseanlegg til disse anleggene kan delta. Slik sett er ikke dette diskriminering av teknologi slik som det hevdes i artikkelen.

3. Forslaget på nytt virkemiddel (Staten etablere et innkjøpssystem for CO2) ble allerede foreslått i Soria Moria forhandlingene, men ble forkastet. Det var det flere årsaker til, men en av hovedinnvendingnene er at det er i hovedsak et virkemiddel egnet for en bred, markedsimplementasjon av CCS som en mer moden teknologi (Slik som vindkraft er vurdert i dag). For å sørge for at det faktisk blir realisert fullskala demonstrasjonsanlegg (Som man ikke har noen garanti for i et innkjøpssystem) har man istedet valgt stedsspesifikke anbudskonkurranser. Ramm mener at “Og siden målet med teknologiutviklingen er å utvikle teknologi som kan benyttes andre steder, bør ikke CO2-prisen ligge særlig høyere enn kvoteprisen, sier analytikeren.”. Vel, da VIL det ikke bygges fullskalaanlegg i Norge på lang, lang tid. Og det vil være stikk i strid med rådene fra både EU og IEA som mener det bør bygges 12-20 fullskalaanlegg innen 2015.

Til slutt vil jeg kommentere overskriften: “Frykter Mongstadmareritt”. Vel, dette er et Mongstadmareritt hvis det ser slik ut også i 2014:

Foto: Mona Sprenger

The Coen brothers, som står bak filmer som Fargo, O Brother Where Art Thou, Burn After Reading og en mengde andre filmperler, har laget en reklamefilmen for Reality Coalition som latterliggjør myten om “Clean Coal”.

Bakgrunnen for kampanjen er at CO2-fangst og lagring (CCS) i mange tilfeller brukes som et virkemiddel for å få lov til å bygge nye kullkraftverk verden over (business as usual), under betegnelsen “Clean Coal” eller “Capture Ready”. Capture Ready betyr i bunn og grunn at et kraftverk legger til rette for at CO2en kan fanges senere, uten at det foreligger noen forpliktelser på at det faktisk vil skje. Det er blant annet slik misbruk av CCS som gjør at mange miljøorganisasjoner verden over er skeptisk til CCS. I Norge har miljøbevegelsen stort sett tatt oppgjør med denne tenkningen, og i stedet forlangt rensing fra dag 1. Forskjellen bunner mye i at i Norge er CCS et virkemiddel tvunget frem av miljøbevegelsen selv (der man, med støtte fra CCS-leverandørene selv, hevder at teknologien er klar til bruk), i motsetning til i andre land, der det er olje- og kraftselskapene som er forkjemperne (som hevder at teknologien ikke er klar, men vil gjerne ha lov til å bygge skitne kullkraftverk allikevel).

Det er mye på grunn av dette at jeg mener det er av uvurderlig betydning å få bygget renseanleggene på Kårstø og Mongstad: Vi er nødt til å bevise ovenfor både miljøbevegelsen, politikere og bedrifter at teknologien faktisk er moden til å taes i bruk. Bare slik kan vi ta livet av “Capture Ready” og gi et innhold til “Clean Coal”.

SV vil forby salg av bensinbiler skriver Aftenposten på nett i går kveld. Slike forslag skaper alltid enormt med debatt, der motstanden stort sett er basert på manglende forståelse for klimaproblemet, mangel på kunnskap om teknologi eller man forstår rett og slett ikke hva forslaget egentlig går ut på.

For å ta det siste først.  Å forby nysalg av biler som går på fossil energi er noe helt annet enn å forby bensin/dieselbiler som allerede er på veien. Den aller mest effektive måten å hindre utslippsøkninger i tranpsortsektoren på, er å forby fremtidens utslippskilder. Se grafen som er beskivende på transportsektoren nedenfor.

Fremtidens utslippskilder er enda ikke skapt

Klimagassutslippene fra veitrafikken er økende. Fra 1995-2004 ble CO2-utslippene per km for personbiler redusert med 10 %. Likevel økte CO2-utslippene fra personbiltrafikken med 12 % i samme periode. Det er derfor ikke et tilstrekkelig virkemiddel at bilene blir mer drivstoffgjerrige, de må også gå på fornybare eller utslippsfrie drivstoff. Konvensjonelle bensinbiler kan per i dag utelukkende gå på fossil bensin, og låser dermed eieren av bilen til store utslipp av fossil CO2 ved bruk av bilen. Ny kjøretøyteknologi muliggjør klimanøytrale drivstoff i kombinasjon med bensin. På denne måten introduseres nye drivstoff, som biodrivstoff, hydrogen og elektrisitet, samtidig som sjåføren kan fylle bensin på tanken dersom det utslippsfrie drivstoffet ikke er tilgjengelig. Samtidig stimuleres utbygging av infrastruktur for klimavennlig drivstoff. SVs forslag om forbud mot nysalg av rene fossile biler er et glimrende forslag i denne sammenheng. Gjennom å vedta et slikt forbud allerede nå vil bilimportørene ha 6 år på å forberede seg. Det er viktig, siden markedet bruker tid på å omstille seg, men like viktig: The market is the mother of inventions”, og et slikt forbud vil føre til massiv investering i forskning på nullutslippsteknologi .Virkemiddelet er i tillegg teknologinøytralt og fremmer derfor alle klimavennlige drivstoff.

Eirik Newth skriver om realismen i et slikt forslag på sin 2050 blogg, som jeg syntes er et godt bidrag i debatten. Jeg tror, i liket med Newth, at elektriske biler vil spille en viktig rolle i 2015 (Hydrogenteknologien har gjort noen kvantesprang, forhåpentligvis kommer det tidsnok til 2015.). Men el-bilen har sine svakheter. Hvem vil vel dra på fjellet med campingvogn med en el-bil i dag? Derfor tror jeg, i et 2015-perspektiv, at biodrivstoff vil utgjøre en viktig komponent. ZERO har laget en liste over biler som i dag kan gå på biodrivstoff, og i Brasil er en svært stor andel av nybilsalget allerede i dag slike biler. Kan man i Brasil, kan man i Norge.

Så for å svare på spørsmålet: Er dette realisitisk? Ja. Vi har allerede teknologien, vi har energien og vi har pengene. Og vi har et klimaproblem. Det vi trenger er virkemidler som gjør at utslippsfire biler taes i bruk. SVs forslag gir bilprodusentene 6 år på å innrette seg, og vil være et av de mest effektive tiltakene man kan gjøre i transportsektoren. Nå må bare de andre partiene komme etter.

Fikk forøvrig et notat tilsendt av Gøril Andreassen i ZERO om forslaget, som du kan lese her.

Kjøretøy som kan gå på flere drivstoff:
Drivstoff-fleksible biler (bioetanol + bensin)
Bifuelhydrogen-biler (hydrogen + bensin)
Oppladbare hybridbiler (strøm fra nettet + bensin)
Dieselbiler
Gass-biler

Utslippsfrie kjøretøy:
Elbiler
Hydrogenbiler
Hydrogen-batteri-hybrid