Nullutslipp.no

Mongstad

Hege Ulstein kaller Jens Stoltenberg ned på jorda i en kommentar i Dagsavisen lørdag 19. september. Det er Stoltenbergs forsøk på å ”trylle bort” klimaproblemene gjennom CO2-fangst, som er hennes bekymring i sammenhengen. Som bevisføring presenteres syv påstander. Men fakta står aldri for seg selv, de må alltid sees i en større sammenheng. Og journalister har et stort ansvar som videreformidlere av informasjon. De siste årene har vi sett journalistikk som ukritisk setter på trykk påstander fremsatt av ulike aktører, aktører som ofte har en klar egeninteresse. Påstander som at el-biler ikke er klimavennlig, hydrogenbiler øker CO2-utslippene, biodrivstoff er direkte klimaskadelig i enhver form, oljefyring er bra for klimaet og fornybar energi gir høyere klimagassutslipp fører til det som etter hvert må oppsummeres som et apatiens evangelium. Denne gangen er det altsåCO2-fangst som ligger slakteklar for journalistenes avlivende penn.

For å ikke lage noen uklarheter: Dette blogginnlegget må ikke leses som et forsvar for bruk av fossilt brensel. Et ikke-fornybart energisystem vil aldri bli bærekraftig. Bruk av CO2-fangst og lagring må ikke være en sovepute for utviklingen av fornybar energi og energieffektivisering. Utfordringen er stor nok som den er, om vi ikke også skulle fortsette å sløse med energien. Ren energi vil være et knapphetsgode i tiår framover. De store energimengdene som nå bare blåser og bølger forbi uten at vi utnytter dem, medfører at vi i dag tapper energi fra banken i bakken. Men bruk av energi til CO2-fangstformål er ikke noe mindre legitimt enn annen energibruk, snarere tvert imot. Fra et miljøsynspunkt er ikke problemet i dag at det finnes for lite, men for mye fossilt tilgjengelig til å endre klimaet.

”Hvorfor skal vi bruke penger på dette, når vi uansett må over på fornybar energi” spør Ulstein. Mitt hovedpoeng er at det som skiller FNs klimapanel (IPCC) mest ambisiøse scenario for kutt i utslippene i forhold til de andre scenarioene, er en sterk vektlegging av bruken av CO2-fangst og lagring, i tillegg til økt satsing på ikke-fossile energikilder. Jeg mener CO2-fangst og deponering ikke står i veien for, men er et helt nødvendig supplement for å oppnå store klimagassreduksjoner på svært kort tid. Selv i de mest optimistiske scenarioene for fornybar energi har man store problemer med å erstatte dagens fossile energi, og i tillegg dekke energiveksten de neste 40 årene. At olje og gass tar slutt er et velkjent faktum, men Ulstein glemmer overskriften i doktorgradsavhandlingen hun selv henviser til (”Kolets återkomst”). Kull er det (dessverre) nok av, og de store kullreservene ligger i de samme områdene som man spår vil ha en eksplosiv energivekst de kommende tiårene. Vi vet også at store deler av utslippene kommer fra prosessutslipp i industrien, som ikke like enkelt lar seg erstatte med en vindmølle. I Norge har vi for eksempel utslippene fra aluminiumsindustrien, smelteverk, kunstgjødselproduksjon og metanolproduksjon. Dette er alle eksempler på industriutslipp som krever en god klimaløsning.

”Det er ikke plass til all CO2en”, påstår Ulstein. Det er ærlige svaret på påstanden er at det vet vi ikke. Og det vet ikke Hege Ulstein heller. Det er årsaken til at forskere verden over nå prøver å lage realistiske estimater for å gi oss svaret. At olje og gass tar mer plass enn CO2 er i alle fall et fullstendig blindspor, all den tid at noen av de mest aktuelle lagringsalternativene er såkalte akviferer og ikke nødvendigvis tomme olje- og gassfelt. Man tror at Utsiraformasjonen (som nettopp er en slik akvifer) i Nordsjøen har betydelig kapasitet, men bare grundige undersøkelser kan gi oss gode nok svar. Påstanden i Ulsteins kommentar om at det er manglende lagringskapasitet i Kina og India blir enda mer problematisk, siden dataene for de landene er svært mangelfulle sammenlignet med et relativt godt kjent nordsjøbasseng.

De siste årene har det pågått en diskusjon i akademia rundt lagringssikkerheten for CO2, med argumenter og aktører som ivaretar alle sider av debatten. Debatten er viktig og riktig, og understreker behovet for gode rammeverk rundt lagringen av CO2. Og alle politiske initiativ og foreslåtte rammeverk viser at man har forstått alvoret i spørsmålene som reises. Men hovedkonklusjonene så langt er at det er fornuftig å fortsette arbeidet med CO2-fangst og lagring, og Norges satsning er et ledd i dette. Et lager for CO2 kan sammenlignes med en svamp, ikke en ballong. Sjansen for ”blowouts” er således minimal, og risikoen for lekkasjer (i et velegnet lager synker CO2 nedover, ikke oppover) er liten. Vi må uansett ikke glemme at den CO2en vi snakker om å deponere, er CO2 som alternativt ville blitt sluppet ut i atmosfæren. Om vi kan klare å fange en andel av CO2en fra de store punktkildene, har vi tatt vi et godt skritt videre på veien mot nullutslippsamfunnet.

CO2-fangst og -lagring innebærer fossil energi vil bli dyrere, og således åpner opp det fossile energisystemet slik at fornybar energi i så stor grad som mulig kan fases inn. CO2-fangst og deponering er på denne måten den reelle klimabroen fra et fossilt til et fornybart energisystem. Men så lenge vi benytter fossil energi, må vi fjerne CO2 og begrave den i bakken for at det skal fortsette å være levelig for mange av dagens arter og økosystem. Og om ikke det skulle være nok, vil teknologien i fremtiden vise seg å blir svært nyttig for å fjerne CO2 fra atmosfæren, gjennom deponering av CO2 fra biologisk materiale. Hovedproblemet er at det går alt for sent. Derfor krever klimaet sin månelanding.

Les også Andreas Halses svar til samme kommentar fra Ulstein.

Statsministeren lanserte Mongstad som Norges månelanding i sin nyttårstale i 2007. I ettertid er begrepet stadig brukt i sammenheng med Mongstadprosjektet, her i en artikkel fra Teknisk Ukeblad.

Har denne sammenlikningen noe for seg? La oss se litt på kostandene ved Apolloprogrammet satt opp mot Mongstadprosjektet.

Først om Apolloprogrammet, hentet fra Wikipedia:

In March 1966, NASA officials briefing Congressional members stated the “run-out cost” of the Apollo program to put men on the moon would be an estimated $22.718 billion for the 13 year program which began in 1959 and eventually accomplished six successful missions between July 1969 and December 1972. Using the Consumer Price Index, Project Apollo would work out to about $136 billion in contemporary dollars. However, this would not be a very good measure since the CPI does not reflect the cost of rockets and launch pads. Using the broader based Gross Domestic Product deflator gives a present cost of $117 billion. The alternative of using the wage series would be a rough measure of the labor cost in current terms of approximately $155 billion. By using the GDP per capita, the measured cost in terms of average product works out to $259 billion.
A way to consider the “opportunity cost” to society, the best measure might be the cost as a percentage of GDP, or roughly $390 billion. This amount, divided over the thirteen years that Apollo was funded would average $30 billion per year, nearly twice NASA’s current annual budget of $17.3 billion for FY 2009.

Med en dollarkurs på 6.5 blir dette over 2300 Milliarder kroner (i 1995 tall).

Så ser vi på Mongstadprosjektet: TCM er kostnadsberegnet til 5,2 mrd kroner, fullskalaanleggene til 25 mrd, selv om dette sannsynligvis er for høyt, pluss kostnader for transport og lagring.

Alle sammenligninger mellom Apollo-programmet og Mongstad blir derfor et dårlig forsøk på bedrag. Gudmund Skjeldal skrev om dette i en glimrende kronikk i Aftenposten for en tid tilbake under tittelen “Du skal ikke drive metafor”. Skulle sammenligningningen holde mål må staten bidra med 3% av BNP og dette blir da 1903 mrd x 3% som gir 57 mrd NOK i årlig bidrag fra staten. Et viktig aspekt med måneprogrammet var at dette var et kappløp som måtte vinnes. USA kunne derfor ikke drive på med mikroprosjekter, men måtte satse for å vinne. På samme måte kjemper vi idag mot tiden og det må satses. Kanskje Norge faktisk burde lansere et klimasatsning på samme størrelse med apolloprogrammet?

I dag gjentas det som så ofte er blitt et mantra i CCS-debatten, at CCS blir så mye billigere hvis man venter på ny teknologi, og venter på resultatene fra testsenteret på Mongstad. Denne gangen er det Sargas og IFE som står for påstandene i dagens papirutgave av Dagens Næringsliv, og som også Teknisk Ukeblad skriver om i en artikkel i dag.

Oppdatert: Sjekk også Hans Henrik Ramms uttalelser i TU 26. mars 2009.

Det er skjelden det skaffes til veie dokumentasjon for slike påstander, mens man i lang tid har forsøkt å dokumentere det motsatte. La oss se på noen forhold som skulle tilsi at man ikke bør vente:

1. CO2 akkumuleres i atmosfæren. Å slippe ut et tonn CO2, betyr at man må rense desto mer CO2 senere. Å vente har derfor en betydlig kostnad av rent naturlige årsaker.

2. Det finnes ingen “silver bullet” innenfor CO2-fangst. Ulike teknologier har ulike bruksområder, styrker og svakheter (et poeng selv direktører av store leverandørselskaper ser ut til å glemme) som denne presentasjonen av professor Olav Bolland, hovedforfatter på IPCCs spesialrapport for CO2-fangst og lagring, viser:

3. Selv med omfattende forskning og utvikling, er det vanskelig å se for seg at kostandene kan senkes dramatisk kun ved hjelp av pilotvirksomhet slik som på Testsenter Mongstad (TCM). En studie av NVE-rapporten for renseanlegget på Kårstø, viser at selv om man klarer å redusere utstyrskostandene med 20% (ekskusive kompressoren), reduseres allikevel CAPEX bare med 3%. Tilsvarende hvis man klarer å redusere energibehovet med 20%, reduseres OPEX kun med 7%. StatoilHydro hevder også noe tilsvarende i proposisjonen for TCM, som du kan lese oppsummert her.

4. All industriell erfaring tilsier at kun gjennom å bygge store anlegg reduseres kostandene vesentlig. Gjennom fullskala CO2-fangstanlegg skaffer man seg erfaring, man standariserer og man gjør ting på en bedre og enklere måte. De første anleggene må derfor nødvendigvis bli vesentlig dyrere en de om kommer senere, og derfor er det av uvurderlig betydning at Norge derfor har sagt at man er villig til å bygge de første anleggene.

5. Det haster enormt med å få bygd de første fullskalaanleggene. IEA hevder at man må få på plass 20 fullskalaanlegg på verdensbasis innen 2020, for å få verifisert og testet CCS. Først når disse anleggene er på plass vil det være aktuelt med å kreve rensing på alle store punktkilder. Hvis man utsetter de første 20, utsetter man samtidig introduksjonen av CCS som et avgjørende klimaverktøy.

6. Tidsaspektet i klimatrusselen tilsier at det ikke er noen tid å miste, uavhengig av teknologiprogrammene til både IFE og Sargas.

I går meldte Teknisk Ukeblad at Gassnova mener kreftrisikoen ved CO2-fangst ikke er stor nok til å hindre videre utvikling av renseteknologien. TU har selv satt fokus på saken gjennom en artikkel som de publiserte forrige uke, der man fremtilte saken slik at det ble skapt usikkerhet rundt hvorvidt utslipp av aminer kunne utsette renseprosjektene på Kårstø og Mongstad.

Det kreftfremkallende stoffet som kan dannes av aminrester er nitrosaminer, som er en stor gruppe som er naturlig forekommende og syntetiske forbindelser. Det forekommer i mange typer mat, spesielt øl og fisk, men også kjøtt og ost som er behandlet med nitrit salter. Nitrosaminer er også å finne i latex, som kondomer og ballonger. Jeg vil anbefale ZEROs artikkel om kreftfare og nitrosaminer som du finner her.

Det er ingen grunn til å ikke ta problemstillingen på alvor, på samme måte som det heller ikke er noen grunn til å fremstille problem som større en det som det faktisk er. Derfor er det bra at Gassnova nå kommer på banen og forsikrer om at dette kommer til å bli håndtert på en skikkelig og god måte, slik at ingen innbyggere i nærheten av renseanlegg skal føle seg bekymret.