Nullutslipp.no

EUs fornybardirektiv har vært en het potet for den norske regjeringen, men omsider har Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen gått med på at direktivet er EØS-relevant. Dermed gjenstår “bare” forhandlingene med EU om hvilke forpliktelser Norge skal ta på seg. Man kan se for seg at EU kan velge to ulike strategier: Enten at Norge får så høy andel som overhodet mulig, siden EU-landene allerede har tatt på seg store forpliktelser. Eller at man lar Norge slippe billig unna, for siden at EU-landene oppfyller sine forpliktelser i Norge gjennom såkalt statistisk overføring eller andre mekanismer. Skulle jeg ha satset penger, ville jeg satse på at EU velger førstnevnte strategi. Noe annet hadde vært overraskende. Tidligere Olje- og Energiminister Åslaug Haga har vært tydelig på at Norge bør ta på seg så høye forpliktelser som mulig, i stedet for å prøve å prute på forpliktelsene.

– Jeg mener det er et fullstendig feil signal å sende, fordi det vitner om at Norge ikke er rede til å ta store tak. Man løser ikke miljøkrisen uten å løse energiutfordringene. Dessuten har Norge et betydelig potensial, sier Haga til avisen.

Det er forventet at Norge må øke sin fornybarandel på sluttbruken fra rundt 60% til mellom 70-75%. Andelen regnes ut fra følgende brøk:

Fornybarandelen= (Produksjon av fornybar el. og forbruk av annen fornybar energi)/(Forbruk av fornybar el. og forbruk av annen fornybar energi + Forbruk av ikke fornybar el. og forbruk av annen fossil energi)

Nærmere detaljer kan du finne i denne presentasjonen, laget av Unni Berge i ZERO:

Det er et stort unntak fra regnestykket, og det er offshorevirksomheten, som står for en relativt stor andel av det norske energiforbruket. I en norsk kontekst virker det svært ulogisk å holde denne sektoren utenfor, spesielt siden det ligger et stort potensiale for å erstatte fossil energi med fornybar i nettopp denne sektoren. Men EU-direktivet er nå engang slik, og det må vi forholde oss til.

Man kan enkelt si at det er to måter å oppnå fornyarandelen på. Enten gjennom produksjon av mer fornybar energi. Eller gjennom reduksjon av det fossile energibruken. Siden offshoresektoren er unntatt, vil man dermed ikke bedre fornybarandelen gjennom elektrifisering isolert sett. Kun gjennom elektrifisering ved hjelp av fornybar energi vil man bedre regnestykket, siden man da øker produksjon av fornybar el. i telleren i fornybarbrøken, uten å endre nevneren. Elektrifisering ved bruk av gasskraftverk med CO2-håndtering vil ikke falle like bra ut, siden man ikke vil få noen effekt på brøken overhodet (Her er det fortsatt en uenighet i forhold til tolkningen).

Bygging av et gasskraftverk med CO2-håndtering for forbruk innenlands vil derimot ha konsekvenser. Kort oppsummert vil man gjennom bygging av et gasskraftverk måtte bygge ut fornybar kraft (eller energieffektivisering)i forhold til fornybarandelen (La oss si 75%) for å opprettholde samme fornybarandel (Så lenge ny produksjon fører til økt forbruk vel å merke). Det sier seg dermed selv at bygging av nye gasskraftverk i Norge vil ha noen samfunnsøkonomiske konsekvenser, og kan fort bli svært ulønnsomt. I land med lavere fornybarandel vil derimot regnestykket se noe annerledes ut. Ved en fornybarandel på for eksempel 25% vil man måtte bygge ut tilsvarende mindre fornybar energi for å holde fornybarandelen stabil.

Avslutningsvis må jeg få lov til å kommentere NVEs kommentarer til fornybardirektivet. I denne artikkelen i TU sier Mari H. Gundersen fra NVE følgende:

Avhengig av forbruksutviklingen kan det bety mellom 20-30 TWh i ny elproduksjon. Per i dag er det ikke klart hva all denne kraften eventuelt skal brukes til, sier Mari H. Gundersen i NVE. – Det store spørsmålet er hva Norge skal bruke denne kraften til. Det er klart det finnes mange gode formål, som å bruke kraften i andre sektorer. Men det spørs om EUs målsetting for 2020 kommer litt brått på, sier Gundersen.

Samtidig sier OD og NVE i “kraft fra land-rapporten:

Det vil være for kostbart å forsyne norsk sokkel med strøm fra fastlandet, og miljøgevinsten ved en slik elektrifisering er høyst usikker.

Kanskje på tide å gi noen et enhetlig ansvar for kraftsituasjonen onshore og offshore?

Konkraft-rapport nummer 5, “Petroleumsnæringen og klimaspørsmål” ble presentert for olje og energiminister Terje Riis – Johansen i går, sammen med en rapport om næringsutvikling i nordområdene. Mange har etterhvert blitt svært flinke til å produsere rapporter om hvorfor norske klimagasssutslipp er bra for det globale miljøet, og endog hvorfor økte norske klimagassutslipp tjener det godes hensikt. Det er hevdet at gasskraft uten rensing i Norge er bra for klimaet (Strøm produsert av gasskraft erstatter strøm produsert av kull), det er hevdet at norsk gasseksport er bra for klimaet (Norsk “ren” gass erstatter skittent kull, et klimatiltak vil spare verden for 93 millioner tonn CO2 hevder OLF) og det hevdes at norsk oljeproduksjon er bra for klimaet (Norsk “ren” olje erstatter skitten russisk olje, hvis verden nå endelig hadde vært så enkel). Kort oppsummert: Det vi holder på med er det beste for miljøet, i alle fall globalt sett. Og tilfeldigvis det beste for norske økonomiske interesser kan man føye til.

Per Terje Vold i OLF har ikke ubeskjedent hevdet at klimaet faktisk taper på at vi ikke henter opp norsk olje og gass:

– Lar vi to milliarder fat olje bli værende i undergrunnen, mister vi verdier for 100 milliarder kroner. Ved å bruke den samme summen på CO2-håndtering, vil utslippene kunne reduseres med nær 150 millioner tonn. For den samme summen kan Norge kjøpe klimakvoter tilsvarende 400 millioner tonn. Hvis vi ønsker å få mest mulig klimaeffekt ut av pengene, er det er et dyrt klimatiltak å la være å produsere olje og gass, sier Per Terje Vold. To miliarder fat olje tilsvarer et felt som Åsgard.

NB: 2 milliarder fat olje = <1 milliard tonn CO2. (red.anm)

Logikken som brukes her må da være som følger:

Blankofullmakt

Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted
om vi hadde latt være å

……………………….….
(fyll ut)

NB: Vi er alle helt, fullstendig, hundre prosent, maktesløse (red.anm).

Da har vi dannet et bakteppe for rapporten. Elektrifiseringsspørsmålet er stort sett en beskrivelse av “Kraft fra land“-studien, som blant andre ZERO har kommentert. Ellers gjentas mantraet om at petroleumsnæringen allerede er de som har høyest CO2-avgift, som beskrevet på side 98, og at det er billigere og mer kostandseffektive tiltak som kan gjøres i andre sektorer. Stort sett presenteres det altså lite ny informasjon, men den kunne ha fungert fint som et nyttig oppslagsverk, siden det samler mye tilgjengelig informasjon om klimautslipp fra petroleumssektoren. Når jeg sier kunne, er det fordi noen forhold trenger å bli satt litt mer i sammenheng.

For det første må det nevnes at IPCCs klimamål, som er beskrevet på side 16 i rapporten, tilsier at den vestlige verden må kutte sine klimautslipp med 25-40% innen 2020 og 80-95% innen 2030. Med normal utvikling på sokkelen vil utslippene være de samme som i dag i 2020 (25 av samlede norske klimautslipp, 28% i 2020), og halvert i 2030 pga. redusert utvinning. Altså ikke i nærheten av målene som IPCC anbefaler. Dernest regner man utslippskutt som “hvor ille kunne det ikke vært”. For å eksemplifisere poenget:

På side 31 i rapporten gis det inntrykk av at petroleumsnæringen har spart Norge for 40 millioner tonn CO2 i tidsrommet 1994-2007 (Utslippene fra samme sektor vokste i samme tidsrom med 80%, men man regner her på hvor ille det kunne vært hvis ikke man hadde gjort noen tiltak i det hele tatt). I utgangspunktet er det noe merkelig å regne på hvor mye utslipp man har kuttet ved å slippe ut CO2. Hvis jeg bygger et energieffektivt kullkraftverk fremfor et skikkelig ineffektivt et, ville jeg fortsatt ikke turt å hevde at jeg var klimavennlig. Men de om det, man har til og med lagt inn en mer tekonologipessimistisk referansebane en oljedirektoratet frem mot 2020. De konkrete besparelsene fra 1994-2007 er i alle fall som følger:

- CO2-deponering på Sleipner: 11.2 millioner tonn CO2. Et godt tiltak der man fjerne overskuddsCO2 fra naturgassen før eksport og lagrer det i Utsiraformasjonen, der alternativet hadde vært å slippe CO2en rett ut i atmosfæren.

- Kollsnes (inkl. Troll A): 6.0 millioner tonn CO2. Her hadde alternativet vært null utbygging (og dermed null utslipp), siden prosessanlegget var for tungt til å kunne plasseres offshore, og man dermed ikke hadde noe alternativ i forhold til utbyggingen. Utslippskuttet er dermed ikke særlig reellt.

- Ormen Lange: 0.25 millioner tonn CO2. Et reellt tiltak, der man la prosessanlegget på land.

- Energieffektivisering: 12,8 millioner tonn CO2. En del relle tiltak, som redusert fakling. Men alternativet til bedre turbiner hadde vært elektrifisering, ikke gamle, ineffektive og uøkonomiske turbiner.

- Ekofisk II: 9,8 millioner tonn CO2. Igjen hadde alternativet vært null utbygging, siden man sto i en situasjon der plattformene sank i havet. Alternativet ville vært å la de synke og la oljen ligge. At man installerte nye turbiner som var mer energieffektive når man først ble tvunget til å gjøre noe er ikke spesielt overraskende. Igjen, ikke et spesielt rellt tiltak.

Hvis bilprodusentene hadde laget en analyse der man hadde forutsatt null teknologisk utvikling frem til 2020, og hadde hevdet at alle teknologiske forbedringer hadde vært klimareduksjoner som skulle godskrives sektoren, hadde man bedt om bråk. Likeledes hadde man bedt om bråk hvis man hadde hevdet at å gjøre noe som er tvingende nødvendig, og man samtidig oppnår CO2-reduksjoner gjennom å gjøre det, er klimatiltak som føres som bevis på at det man gjør er helt ok. Og dette er poenget mitt. Alternativet må jo alltid være null utslipp, også for petroleumsnæringen. Så får man heller ta en redelig kamp om hvorvidt oljeproduksjon med påfølgende klimautslipp er verdt prisen. Slikt kan man i alle fall forholde seg til.

*Oppdatert: Les forøvrig Astrid Sverredotters Dypvik glimrende kommentar om kvoter og olje i db 24. mars, som en oppfølger på DNs 10 sider om norsk olje og kvotepolitikk i lørdag 21. mars.

Til slutt noe som er litt på siden:

På side 82 er Snøhvitanlegget beskrevet som følger:

Det eksisternde gasskraftverket (tilhørende tog I) på Snøhvit driftes av effetkive turbiner med varmegjenvinning (WHRU). Dette kraftanlegget gir en effekt på rundt 70 prosent. anlegget har knapt med plass og er ikke designet for CCS.

Dette er litt pussig, siden Regjeringen i St.prp. nr. 35 (2001-2002) utbygging, drift og anlegg på Snøhvit skriver:

Videre er det satt av plass på LNG-anlegget for mulig framtidig teknologi som kan bidra til ytterligere reduksjon i utslipp av klimagasser og NO_x…Departementet legger til grunn at operatøren i framtiden tilstreber å benytte utslippsreduserende teknologi som kan bidra til ytterligere reduksjon av klimagasser og NO_x til atmosfæren dersom slik teknologi blir tilgjengelig.

Og så viser det seg at det ikke er plass. Akk, det gikk ikke bra fordi vi lå på sofaen og tenkte at det har gått bra før. Eller for å sitere George Bush jr: “You can fool some of the people all the time, and those are the ones you want to concentrate on.”