Nullutslipp.no

Mongstad

Hege Ulstein kaller Jens Stoltenberg ned på jorda i en kommentar i Dagsavisen lørdag 19. september. Det er Stoltenbergs forsøk på å ”trylle bort” klimaproblemene gjennom CO2-fangst, som er hennes bekymring i sammenhengen. Som bevisføring presenteres syv påstander. Men fakta står aldri for seg selv, de må alltid sees i en større sammenheng. Og journalister har et stort ansvar som videreformidlere av informasjon. De siste årene har vi sett journalistikk som ukritisk setter på trykk påstander fremsatt av ulike aktører, aktører som ofte har en klar egeninteresse. Påstander som at el-biler ikke er klimavennlig, hydrogenbiler øker CO2-utslippene, biodrivstoff er direkte klimaskadelig i enhver form, oljefyring er bra for klimaet og fornybar energi gir høyere klimagassutslipp fører til det som etter hvert må oppsummeres som et apatiens evangelium. Denne gangen er det altsåCO2-fangst som ligger slakteklar for journalistenes avlivende penn.

For å ikke lage noen uklarheter: Dette blogginnlegget må ikke leses som et forsvar for bruk av fossilt brensel. Et ikke-fornybart energisystem vil aldri bli bærekraftig. Bruk av CO2-fangst og lagring må ikke være en sovepute for utviklingen av fornybar energi og energieffektivisering. Utfordringen er stor nok som den er, om vi ikke også skulle fortsette å sløse med energien. Ren energi vil være et knapphetsgode i tiår framover. De store energimengdene som nå bare blåser og bølger forbi uten at vi utnytter dem, medfører at vi i dag tapper energi fra banken i bakken. Men bruk av energi til CO2-fangstformål er ikke noe mindre legitimt enn annen energibruk, snarere tvert imot. Fra et miljøsynspunkt er ikke problemet i dag at det finnes for lite, men for mye fossilt tilgjengelig til å endre klimaet.

”Hvorfor skal vi bruke penger på dette, når vi uansett må over på fornybar energi” spør Ulstein. Mitt hovedpoeng er at det som skiller FNs klimapanel (IPCC) mest ambisiøse scenario for kutt i utslippene i forhold til de andre scenarioene, er en sterk vektlegging av bruken av CO2-fangst og lagring, i tillegg til økt satsing på ikke-fossile energikilder. Jeg mener CO2-fangst og deponering ikke står i veien for, men er et helt nødvendig supplement for å oppnå store klimagassreduksjoner på svært kort tid. Selv i de mest optimistiske scenarioene for fornybar energi har man store problemer med å erstatte dagens fossile energi, og i tillegg dekke energiveksten de neste 40 årene. At olje og gass tar slutt er et velkjent faktum, men Ulstein glemmer overskriften i doktorgradsavhandlingen hun selv henviser til (”Kolets återkomst”). Kull er det (dessverre) nok av, og de store kullreservene ligger i de samme områdene som man spår vil ha en eksplosiv energivekst de kommende tiårene. Vi vet også at store deler av utslippene kommer fra prosessutslipp i industrien, som ikke like enkelt lar seg erstatte med en vindmølle. I Norge har vi for eksempel utslippene fra aluminiumsindustrien, smelteverk, kunstgjødselproduksjon og metanolproduksjon. Dette er alle eksempler på industriutslipp som krever en god klimaløsning.

”Det er ikke plass til all CO2en”, påstår Ulstein. Det er ærlige svaret på påstanden er at det vet vi ikke. Og det vet ikke Hege Ulstein heller. Det er årsaken til at forskere verden over nå prøver å lage realistiske estimater for å gi oss svaret. At olje og gass tar mer plass enn CO2 er i alle fall et fullstendig blindspor, all den tid at noen av de mest aktuelle lagringsalternativene er såkalte akviferer og ikke nødvendigvis tomme olje- og gassfelt. Man tror at Utsiraformasjonen (som nettopp er en slik akvifer) i Nordsjøen har betydelig kapasitet, men bare grundige undersøkelser kan gi oss gode nok svar. Påstanden i Ulsteins kommentar om at det er manglende lagringskapasitet i Kina og India blir enda mer problematisk, siden dataene for de landene er svært mangelfulle sammenlignet med et relativt godt kjent nordsjøbasseng.

De siste årene har det pågått en diskusjon i akademia rundt lagringssikkerheten for CO2, med argumenter og aktører som ivaretar alle sider av debatten. Debatten er viktig og riktig, og understreker behovet for gode rammeverk rundt lagringen av CO2. Og alle politiske initiativ og foreslåtte rammeverk viser at man har forstått alvoret i spørsmålene som reises. Men hovedkonklusjonene så langt er at det er fornuftig å fortsette arbeidet med CO2-fangst og lagring, og Norges satsning er et ledd i dette. Et lager for CO2 kan sammenlignes med en svamp, ikke en ballong. Sjansen for ”blowouts” er således minimal, og risikoen for lekkasjer (i et velegnet lager synker CO2 nedover, ikke oppover) er liten. Vi må uansett ikke glemme at den CO2en vi snakker om å deponere, er CO2 som alternativt ville blitt sluppet ut i atmosfæren. Om vi kan klare å fange en andel av CO2en fra de store punktkildene, har vi tatt vi et godt skritt videre på veien mot nullutslippsamfunnet.

CO2-fangst og -lagring innebærer fossil energi vil bli dyrere, og således åpner opp det fossile energisystemet slik at fornybar energi i så stor grad som mulig kan fases inn. CO2-fangst og deponering er på denne måten den reelle klimabroen fra et fossilt til et fornybart energisystem. Men så lenge vi benytter fossil energi, må vi fjerne CO2 og begrave den i bakken for at det skal fortsette å være levelig for mange av dagens arter og økosystem. Og om ikke det skulle være nok, vil teknologien i fremtiden vise seg å blir svært nyttig for å fjerne CO2 fra atmosfæren, gjennom deponering av CO2 fra biologisk materiale. Hovedproblemet er at det går alt for sent. Derfor krever klimaet sin månelanding.

Les også Andreas Halses svar til samme kommentar fra Ulstein.

Statsministeren lanserte Mongstad som Norges månelanding i sin nyttårstale i 2007. I ettertid er begrepet stadig brukt i sammenheng med Mongstadprosjektet, her i en artikkel fra Teknisk Ukeblad.

Har denne sammenlikningen noe for seg? La oss se litt på kostandene ved Apolloprogrammet satt opp mot Mongstadprosjektet.

Først om Apolloprogrammet, hentet fra Wikipedia:

In March 1966, NASA officials briefing Congressional members stated the “run-out cost” of the Apollo program to put men on the moon would be an estimated $22.718 billion for the 13 year program which began in 1959 and eventually accomplished six successful missions between July 1969 and December 1972. Using the Consumer Price Index, Project Apollo would work out to about $136 billion in contemporary dollars. However, this would not be a very good measure since the CPI does not reflect the cost of rockets and launch pads. Using the broader based Gross Domestic Product deflator gives a present cost of $117 billion. The alternative of using the wage series would be a rough measure of the labor cost in current terms of approximately $155 billion. By using the GDP per capita, the measured cost in terms of average product works out to $259 billion.
A way to consider the “opportunity cost” to society, the best measure might be the cost as a percentage of GDP, or roughly $390 billion. This amount, divided over the thirteen years that Apollo was funded would average $30 billion per year, nearly twice NASA’s current annual budget of $17.3 billion for FY 2009.

Med en dollarkurs på 6.5 blir dette over 2300 Milliarder kroner (i 1995 tall).

Så ser vi på Mongstadprosjektet: TCM er kostnadsberegnet til 5,2 mrd kroner, fullskalaanleggene til 25 mrd, selv om dette sannsynligvis er for høyt, pluss kostnader for transport og lagring.

Alle sammenligninger mellom Apollo-programmet og Mongstad blir derfor et dårlig forsøk på bedrag. Gudmund Skjeldal skrev om dette i en glimrende kronikk i Aftenposten for en tid tilbake under tittelen “Du skal ikke drive metafor”. Skulle sammenligningningen holde mål må staten bidra med 3% av BNP og dette blir da 1903 mrd x 3% som gir 57 mrd NOK i årlig bidrag fra staten. Et viktig aspekt med måneprogrammet var at dette var et kappløp som måtte vinnes. USA kunne derfor ikke drive på med mikroprosjekter, men måtte satse for å vinne. På samme måte kjemper vi idag mot tiden og det må satses. Kanskje Norge faktisk burde lansere et klimasatsning på samme størrelse med apolloprogrammet?