Nullutslipp.no

Bygging av Test Centre Mongstad (TCM) ble vedtatt på Stortinget i går. Debatten var av det mer forutsigbare slaget, men det er verdt å merke seg at et stort flertall på Stortinget signaliserte at man fortsatt står på planene om å realisere fullskalaannlegget på Mongstad i 2014, selv om dette ikke er selvsagt jmf. Masterplanen som ble fremlagt av StatoilHydro tidligere i år.  Det var litt uklarheter i forkant på bakgrunn av et oppslag i Bergens Tidende, der undertegnede blant annet var sitert (Last ned oppslaget her.) Usikkerheten ble skapt av følgende to merknader:

Merknad 1:

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at testsenteret på Mongstad sammen med fullskalaanlegget vil gi et verdifullt bidrag til det globale CCS-arbeidet. Flertallet har merket seg StatoilHydros kommentarer angående begrensningen av overføringsverdi fra TCM til fullskalaanleggene på Mongstad. Dette er et viktig bidrag til den videre teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner for CO2-fangstteknologien, – at et fullskalaanlegg kommer på plass på Mongstad senest 2014, jf. tidsplanen.

Merknad 2:

Komiteen mener at testarbeidet på TCM er svært relevant i forhold til bygging av fullskala CO2-rensing på Mongstad, og forutsetter at evalueringer fra teknologitester på TCM tas med i investeringsbeslutningen for et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad.

Bakgrunnen er at for å ha et fullskalaanlegg klart til 2014, må investeringsbeslutningen fattes minst 3 år i forkant, og siden TCM ikke står ferdig før 2011, er det således lite tid til driftserfaring. Derfor brukte både regjeringspartiene og sentrumspartiene tid på å forklare at de ønsker at fullskalaanlegget skal stå på plass så raskt som overhodet mulig.

Det er også verdt å merke seg den første merkanden, som henviser til StatoilHydros kommentarer i proposisjonen. I Stortingsproposisjonen om Testsenter Mongstad heller nemlig StatoilHydro kaldt vann i blodet på alle dem som har trodd at et pilotanlegg vil gi store teknologiske sprang og kostnadsreduksjoner. StatoilHydro fremhever en rekke forhold, som innebærer at et pilotanlegg alene har begrenset verdi. Kommentarene styrker samtidig kravet om at Regjeringen snarest må innfri løftene fra Soria Moria og fatte en investeringsbeslutning om fullskala rensning på Kårstø.

Det er et faktum at det har vært overdrevet hva som er mulig å oppnå gjennom ensidig forskning og bygging av piloter. Det har vært en problem, spesielt siden pilotvirksomhet ofte brukes som et argument mot bygging av fullskalaanlegg både i Norge og i verden forøvrig.

I Stortingsproposisjonen kommer StatoilHydro blant annet med følgende kritiske bemerkninger til det foreslåtte pilotanlegget:

- Erfaringene fra arbeidet viser at det er begrensninger i forhold til hva som kan oppnås gjennom TCM.

- I overkant av 2 /3 av kostnadene går til infrastruktur, tilkobling mot eksisterende anlegg etc.

- Kostnadsbesparelser gjennom videreutvikling av aminteknologien synes å være i størrelsesorden 0 – 10 prosent.

- StatoilHydro trekker videre frem at TCM har begrenset fleksibilitet til å teste andre teknologier enn de det nå planlegges for, uten at det påløper betydelige merkostnader. Selskapet mener at det for å oppnå en vesentlig forbedring av teknologi for CO2 -fangst, må forskes på og utvikles alternative teknologier til de som i dag er planlagt testet i TCM.

- Spesifikt viser StatoilHydro til at rensing med kjølt ammoniakk (karbonatteknologi) først og fremst er anvendbar på eksosgass med høyt CO2 -innhold og der en har tilgang på kjølevann.

- StatoilHydro peker på at med gjeldende tidsplaner, medfører dette svært begrenset erfaringsoverføring fra TCM til et storskala CO2 -anlegg på Mongstad.

Alt dette er forhold som er påpekt tidligere, der blant annet ZERO har vist at selv med betydelige gjennombrudd på både utstyrssiden og på bruken av energi, vil de totale kostadsreduksjonene være begrenset. Denne debatten ble dessverre ikke avlyst med denne stortingsbehandlingen, men flertallsmerkadene har i alle fall styrket troen på at man legger edruelige syn til grunn når man går inn i den videre behandling av fullskalaanleggene på Kårstø og Mongstad.

I dag gjentas det (igjen, når skal egentlig TU og DN stoppe å gi økonomiske egeninteresser ubegrenset plass til å ytre seg i deres medier?) som så ofte er blitt et mantra i CCS-debatten, at CCS blir så mye billigere hvis man venter på ny teknologi. Der noen aktører på den ene siden hevder at CCS-teknologien er umoden, kaller Hans Henrik Ramm teknologien for en dinosaur i dagens uttalelse i TU.Hvordan noe som enda ikke er bygget i fullskala, og mange kaller umoden teknologi på samme tid kan være en dinosaur er for meg et lite paradoks. Jeg har forøvrig kommentert denne diskusjonen før på nullutslipp.no.

For å rette noen kommentarer til dette utslippet:

1. Mye av teknolgien som presenteres av andre aktører en de som er aktuelle på Kårstø og Mongstad, vil ikke være brukbar på disse lokalitetene. Både Kårstø og Mongstad er gasskraftverk (Og en krakker) som allerede er bygget når man skal få på plass renseanlegg, og det snevrer teknologivalgene man har til rådighet. Men det er viktig teknologi, siden det allerede finnes 4000 utslippskilder i verden (som slipper ut 40% av verdens CO2), som må renses for at vi skal klare klimamålene.

2. Kvalifiseringsløpene og anbudskonkurransen for Kårstø og Mongstad er i utgangspunktet åpen, slik at alle aktører som kan levere et fullskala renseanlegg til disse anleggene kan delta. Slik sett er ikke dette diskriminering av teknologi slik som det hevdes i artikkelen.

3. Forslaget på nytt virkemiddel (Staten etablere et innkjøpssystem for CO2) ble allerede foreslått i Soria Moria forhandlingene, men ble forkastet. Det var det flere årsaker til, men en av hovedinnvendingnene er at det er i hovedsak et virkemiddel egnet for en bred, markedsimplementasjon av CCS som en mer moden teknologi (Slik som vindkraft er vurdert i dag). For å sørge for at det faktisk blir realisert fullskala demonstrasjonsanlegg (Som man ikke har noen garanti for i et innkjøpssystem) har man istedet valgt stedsspesifikke anbudskonkurranser. Ramm mener at “Og siden målet med teknologiutviklingen er å utvikle teknologi som kan benyttes andre steder, bør ikke CO2-prisen ligge særlig høyere enn kvoteprisen, sier analytikeren.”. Vel, da VIL det ikke bygges fullskalaanlegg i Norge på lang, lang tid. Og det vil være stikk i strid med rådene fra både EU og IEA som mener det bør bygges 12-20 fullskalaanlegg innen 2015.

Til slutt vil jeg kommentere overskriften: “Frykter Mongstadmareritt”. Vel, dette er et Mongstadmareritt hvis det ser slik ut også i 2014:

Foto: Mona Sprenger

Statsministeren lanserte Mongstad som Norges månelanding i sin nyttårstale i 2007. I ettertid er begrepet stadig brukt i sammenheng med Mongstadprosjektet, her i en artikkel fra Teknisk Ukeblad.

Har denne sammenlikningen noe for seg? La oss se litt på kostandene ved Apolloprogrammet satt opp mot Mongstadprosjektet.

Først om Apolloprogrammet, hentet fra Wikipedia:

In March 1966, NASA officials briefing Congressional members stated the “run-out cost” of the Apollo program to put men on the moon would be an estimated $22.718 billion for the 13 year program which began in 1959 and eventually accomplished six successful missions between July 1969 and December 1972. Using the Consumer Price Index, Project Apollo would work out to about $136 billion in contemporary dollars. However, this would not be a very good measure since the CPI does not reflect the cost of rockets and launch pads. Using the broader based Gross Domestic Product deflator gives a present cost of $117 billion. The alternative of using the wage series would be a rough measure of the labor cost in current terms of approximately $155 billion. By using the GDP per capita, the measured cost in terms of average product works out to $259 billion.
A way to consider the “opportunity cost” to society, the best measure might be the cost as a percentage of GDP, or roughly $390 billion. This amount, divided over the thirteen years that Apollo was funded would average $30 billion per year, nearly twice NASA’s current annual budget of $17.3 billion for FY 2009.

Med en dollarkurs på 6.5 blir dette over 2300 Milliarder kroner (i 1995 tall).

Så ser vi på Mongstadprosjektet: TCM er kostnadsberegnet til 5,2 mrd kroner, fullskalaanleggene til 25 mrd, selv om dette sannsynligvis er for høyt, pluss kostnader for transport og lagring.

Alle sammenligninger mellom Apollo-programmet og Mongstad blir derfor et dårlig forsøk på bedrag. Gudmund Skjeldal skrev om dette i en glimrende kronikk i Aftenposten for en tid tilbake under tittelen “Du skal ikke drive metafor”. Skulle sammenligningningen holde mål må staten bidra med 3% av BNP og dette blir da 1903 mrd x 3% som gir 57 mrd NOK i årlig bidrag fra staten. Et viktig aspekt med måneprogrammet var at dette var et kappløp som måtte vinnes. USA kunne derfor ikke drive på med mikroprosjekter, men måtte satse for å vinne. På samme måte kjemper vi idag mot tiden og det må satses. Kanskje Norge faktisk burde lansere et klimasatsning på samme størrelse med apolloprogrammet?

I dag gjentas det som så ofte er blitt et mantra i CCS-debatten, at CCS blir så mye billigere hvis man venter på ny teknologi, og venter på resultatene fra testsenteret på Mongstad. Denne gangen er det Sargas og IFE som står for påstandene i dagens papirutgave av Dagens Næringsliv, og som også Teknisk Ukeblad skriver om i en artikkel i dag.

Oppdatert: Sjekk også Hans Henrik Ramms uttalelser i TU 26. mars 2009.

Det er skjelden det skaffes til veie dokumentasjon for slike påstander, mens man i lang tid har forsøkt å dokumentere det motsatte. La oss se på noen forhold som skulle tilsi at man ikke bør vente:

1. CO2 akkumuleres i atmosfæren. Å slippe ut et tonn CO2, betyr at man må rense desto mer CO2 senere. Å vente har derfor en betydlig kostnad av rent naturlige årsaker.

2. Det finnes ingen “silver bullet” innenfor CO2-fangst. Ulike teknologier har ulike bruksområder, styrker og svakheter (et poeng selv direktører av store leverandørselskaper ser ut til å glemme) som denne presentasjonen av professor Olav Bolland, hovedforfatter på IPCCs spesialrapport for CO2-fangst og lagring, viser:

3. Selv med omfattende forskning og utvikling, er det vanskelig å se for seg at kostandene kan senkes dramatisk kun ved hjelp av pilotvirksomhet slik som på Testsenter Mongstad (TCM). En studie av NVE-rapporten for renseanlegget på Kårstø, viser at selv om man klarer å redusere utstyrskostandene med 20% (ekskusive kompressoren), reduseres allikevel CAPEX bare med 3%. Tilsvarende hvis man klarer å redusere energibehovet med 20%, reduseres OPEX kun med 7%. StatoilHydro hevder også noe tilsvarende i proposisjonen for TCM, som du kan lese oppsummert her.

4. All industriell erfaring tilsier at kun gjennom å bygge store anlegg reduseres kostandene vesentlig. Gjennom fullskala CO2-fangstanlegg skaffer man seg erfaring, man standariserer og man gjør ting på en bedre og enklere måte. De første anleggene må derfor nødvendigvis bli vesentlig dyrere en de om kommer senere, og derfor er det av uvurderlig betydning at Norge derfor har sagt at man er villig til å bygge de første anleggene.

5. Det haster enormt med å få bygd de første fullskalaanleggene. IEA hevder at man må få på plass 20 fullskalaanlegg på verdensbasis innen 2020, for å få verifisert og testet CCS. Først når disse anleggene er på plass vil det være aktuelt med å kreve rensing på alle store punktkilder. Hvis man utsetter de første 20, utsetter man samtidig introduksjonen av CCS som et avgjørende klimaverktøy.

6. Tidsaspektet i klimatrusselen tilsier at det ikke er noen tid å miste, uavhengig av teknologiprogrammene til både IFE og Sargas.

I går meldte Teknisk Ukeblad at Gassnova mener kreftrisikoen ved CO2-fangst ikke er stor nok til å hindre videre utvikling av renseteknologien. TU har selv satt fokus på saken gjennom en artikkel som de publiserte forrige uke, der man fremtilte saken slik at det ble skapt usikkerhet rundt hvorvidt utslipp av aminer kunne utsette renseprosjektene på Kårstø og Mongstad.

Det kreftfremkallende stoffet som kan dannes av aminrester er nitrosaminer, som er en stor gruppe som er naturlig forekommende og syntetiske forbindelser. Det forekommer i mange typer mat, spesielt øl og fisk, men også kjøtt og ost som er behandlet med nitrit salter. Nitrosaminer er også å finne i latex, som kondomer og ballonger. Jeg vil anbefale ZEROs artikkel om kreftfare og nitrosaminer som du finner her.

Det er ingen grunn til å ikke ta problemstillingen på alvor, på samme måte som det heller ikke er noen grunn til å fremstille problem som større en det som det faktisk er. Derfor er det bra at Gassnova nå kommer på banen og forsikrer om at dette kommer til å bli håndtert på en skikkelig og god måte, slik at ingen innbyggere i nærheten av renseanlegg skal føle seg bekymret.